Bah! Diabetes er en kontrollerende og sjalu kjerring.

Jeg har 2 barn. sønn på 10 og ei datter på 5. Min sønn er høysensitiv og min datter er.. vel.. jeg kaller henne ofte bare turbotrollet. De er nydelige og jeg elsker dem over alt på jord. men det å være tobarnsmor alene er ikke alltid like lett. og ihvertfall ikke når man har Diabetes Type 1 som også bor sammen med deg. La oss bare kalle henne for Dia.

Dia liker ikke når jeg tenker på andre eller prøver å gjøre noe uten "henne". Jeg er på en venteliste for å få en bukspyttkjerteltransplantasjon. Det vil si at etter denne transplanstasjonen så vil jeg ikke lenger ha Dia boende hos meg.  Jeg går på arbeidsavklaringspenger gjennom nav, da Dia ikke likte at jeg jobbet.. for det tok tydeligvis for mye fokus vekk fra "henne" . men jeg ønsker jo å få meg en god jobb etter jeg forhåpentligvis er kvitt Dia. Så jeg prøver nå å få tatt studiekompetansen på deltid gjennom voksenopplæring mens jeg venter på at telefonen fra sykehuset skal ringe og si at de har et organ til meg. :) Jeg er som jeg har nevnt i tidligere innlegg også høysensitiv. Så alt jeg foretar meg irriterer vettet av min flotte samboer. Altså Diabetesen. Dia protesterer hardt hver gang jeg foretar meg noe. selv etter mine tapre forsøk på å dope henne ned så hun gjør som jeg vil. 

Det å ha en veldig ustabil "samboer" som krever 100% av deg til enhver tid for å fortsatt ikke klare å gjøre henne fornøyd, gir ikke rom eller energi til å føle at man klarer så mye annet i hverdagen. jeg merker at det tapper mer og mer av meg for hver dag og jeg kjenner meg snart ikke igjen. 

Før så jeg på meg selv som en glad, tålmodig og sprudlende person. Men nå de siste par årene føler jeg at jeg har mistet mye av det.. Jeg glimter til innimellom om jeg har en god dag eller noen gode timer i løpet av dagen. Men stort sett så er min energi brukt opp før klokken har blitt 09.00 og etter det går det i å prøve å holde meg selv opp og skjule hvor sliten jeg egentlig er. Og da skal jeg fortsatt klare å komme meg på skolen, følge med på undervisningen, hente barn, ordne middag, gjøre lekser, gjøre husarbeid, og selvfølgelig puse og dulle med samboeren min, den fantastiske og flotte Diabetes Mellitus type 1 som er hennes fulle navn. 

Min Hba1c har steget fra 8,7 til 10,7 etter at jeg begynte på skolen. Og jeg går i meg selv ukentlig hvor jeg vurderer om dette skoleprosjektet var litt mye for meg. Jeg vil så gjerne klare, og det har vært så ufattelig deilig å snakke med noen andre uten å måtte dra inn hu derre Dia. men som den sjalu samboeren hun er så gjør hun det hun kan best. å sabotere. Hun møkker til konsentrasjonen min.. og hun får meg "høy" før prøver så jeg ikke klarer å yte mitt beste, hun senker og hever blodsukkeret mitt så kroppen min verker og gjør vondt stort sett hele tiden.  Jeg vil ikke at hun skal vinne. Jeg syns jeg gjør det jeg kan for at vi skal kunne ha et bra samboerskap.. men som den sjalu og kontrollerende samboer hun er så er ingenting av det jeg gjør bra nok for henne. Om jeg føler jeg har funnet svaret for å holde henne fornøyd så bare endrer hun på alle regler og jeg må igjen starte på nytt for å få til et ok forhold med henne.

Jeg ønsker virkelig å klare å fullføre studiekompetansen nå så jeg kan forsette videre på studiene etter operasjonen, jeg tar en uke av gangen og satser på at jeg klarer å stå helt ut. Men barna mine kommer alltid først og da må jeg prøve å holde helsen min friskest mulig så jeg har energien til å gi dem det de trenger for å vokse og utvikle seg til flotte voksne som har de riktige verdiene og ressursene de trenger ut i voksenlivet. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Trine Lise

Trine Lise

31, Moss

Glad,sprudlende,irritabel og sliten diabetiker. Er på venteliste for å få pancreas transplantasjon.

Kategorier

Arkiv

hits