Min Diabetes Type 1

Min diabetes. ja.. får vel begynne på starten. Dette blir et langt innlegg.. imponert om du orker å lese alt :) hehe.

Jeg var 13 år. Så dette var i 1998. Sommerferien nærmet seg slutten. 

Jeg bodde på den tiden på et småbruk sammen med min mor og hennes daværende mann. Iløpet av den sommerferien begynte jeg å bli mer og mer som en typisk tennåring.

Det var ihvertfall det det virket som. Ingen av oss tenkte på Diabetes. For oss var det bare noe gamle mennesker fikk, pluss at det het sukkersyke.

Jeg ble mer og mer "lat" , orket mindre og mindre. Jeg ble irritert på det meste som var i min nærhet. Det holdt at min mor kom inn i rommet, så var jeg irritert på henne! Og min mor tenkte at dette er jo bare alderen. 

Sommerferien var over og skolen skulle starte igjen. Jeg skulle begynne på ungdomskolen. Iløpet av den sommeren hadde jeg gått ned en del i vekt, blitt ganske agressiv og det virket som at energien min sakte men sikkert bare forsvant.

Jeg slet med å følge med i timen, Og det var vanskelig å få med seg alt vi skulle lære på skolen. Alt føltes som mye jobb. Så kom høstferien. Jeg slet med å få i meg mat. var ikke sulten.. var bare tørst.. og irritert. Jeg var med i en teatergruppe og den var det like før jeg ble kastet ut av på grunn av holdningene mine. Noe jeg forstår godt, for jeg var ikke en veldig hyggelig person å være rundt akkurat.

Rett før høstferien ble jeg verre. Jeg begynte å kaste opp den maten jeg eventult klarte å få i meg. Og jeg var som regel bare på rommet.. ville bare sove. Jeg virket som en ufordragelig tennåring. Min daværende stefar begynte å mistenke at jeg hadde fått en form for spiseforstyrrelse. Jeg husker jeg satt på do og tisset med vannflaska i hånda og drakk. Føltes ut som om alt bare rant rett igjennom meg. Når høstferien startet hadde jeg utviklet sopp på tunga. Det var ufattelig ekkelt. Så jeg sa ifra til min mor og vi dro til legen.

Jeg fikk jo helt sjokk når han tok noen blodprøver og så sa at jeg hadde diabetes! Hva er det tenkte jeg!.  Jeg hadde jo bare et belegg på tunga mi.  

Jeg hadde et blodsukker på 24 på legekontoret. Og han ba meg dra hjem og pakke en bag med klær og så dra inn til Ahus eller (sia) som det het i den tiden.

Min mor var der sammen med meg under hele oppholdet. Jeg var der litt over en uke om jeg husker riktig.. mulig det var 2 uker.. Det var mye som skulle læres og settes inn i. Hun var min nålepute så jeg fikk øvd meg på å sette sprøyte før jeg skulle sette på meg selv. 

Diabetes er en komplisert sykdom. Jeg husker vi prøvde å fremprovosere en føling så jeg skulle få opplevd det ordentlig før jeg ble skrevet ut. Så sykepleieren min og jeg gikk opp og ned alle trappene som var å finne på sykehuset. 

 

Jeg husker at sykehuset føltes som det trygge stedet. Gruet meg til å dra hjem. Hvor jeg måtte huske alt selv. Tenk hvis jeg fikk føling på natten? eller tok for mye insulin.. eller for lite! Jeg var redd for å spise noe som helst som kunne påvirke blodsukkeret.  

Men jeg ble raskt vandt til det. Og jeg lærte veldig fort at det å holde blodsukkeret stabilt var ikke så enkelt.

I min ungdomstid så skjedde det mye. Mange vonde ting som påvirker meg den dag i dag. Jeg er et veldig følsomt menneske, så det meste i hverdagen påvirker mitt blodsukker.. veldig.  så uansett om jeg følger alle regler og tips ang diabetes så funker det ikke.. ihvertfall ikke bra nok. 

Fra jeg var 13 til jeg ble ca 19-20 så prøvde jeg å leve som om jeg ikke hadde diabetes. Jeg tok den insulinen jeg måtte ta morgen og kveld. og som regel tok jeg insulin til middag.. men bortsett fra det så tok jeg insulin litt sporadisk utover dagen. Jeg hadde mange følinger. Men har også hatt min del av "syreforgiftninger" Ketoacidose trur jeg det heter på finspråket. Det var perioder hvor jeg prøvde hardt på å holde blodsukkeret stabilt. Men mistet fort motivasjonen. Følte det var nyttesløst.  

Når jeg var 20 så møtte jeg faren til mine 2 barn.(sønn på 9 og datter på 4) Jeg er nå skilt og i et nytt forhold. Sønnen min var ikke planlagt og jeg fikk han når jeg var 21. Hadde vært dårlig så p-pilla funket ikke optimalt en periode (noe jeg selfølgelig ikke tenkte over) Men når jeg plutselig sto der gravid så hadde jeg en til å tenke på enn bare meg selv. Fikk time hos legen og fant ut at mitt blodsukker var viktig for hans utvikling.

Så jeg ble sykmeldt og gjorde diabetesen til min 24/7 jobb. For helsa til min sønn var nå alfa omega. Fra jeg ble gravid og fram til dags dato har jeg gjort det jeg kan for å holde meg så frisk som mulig for barna mine.  Det er en evig og slitsom kamp. Og som jeg har tenkt å skrive mer om her på bloggen.  Det er et lys i enden av tunellen. (håper jeg)

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Trine Lise

Trine Lise

30, Moss

Glad,sprudlende,irritabel og sliten diabetiker. Er på venteliste for å få pancreas transplantasjon.

Kategorier

Arkiv

hits